– Samlingen bør komme på Dagsrevyen

Bård Torgersen

I går fikk den nye boka hans plass på forsida av Dagsavisa. I dag har gubben bursdag. Bård Torgersen, folkens.

FF: Gratulerer med dagen, Bård, hvordan er det å bli eldre?
BT: Blir jeg eldre? Det virker ikke sånn, det føles som det alltid har gjort. Bortsett fra at det verker i leddene, og at håret mitt snart er så grått at det er hvitt. Alle ungene jeg treffer kaller meg for julenissen, og det er positivt syns jeg. Får meg til å tenke at jeg fremdeles har noe å bidra med. Men så vet jeg jo at døden kommer nærmere. Jeg liker det ikke. For jeg vet ikke hva jeg skal drive med når jeg forsvinner. Jeg trenger å ha en plan. Jeg jobber med det nå.

FF: I går blei den nye diktsamlinga di førstesidestoff i Dagsavisen, hva tenker du om det?
BT: Det synes jeg var fortjent. Samlingen bør få enda flere forsider og komme på Dagsrevyen. Jeg vil veldig gjerne lese der. I slotten mellom innenriks og utenriks. Og jeg vil ha minimum tre minutter.

FF: I Romaner gir du jo fra deg massevis av kule romanideer, tror du noen av dem vil bli annektert av en spire der ute? Og i så fall, blir det stas?
BT: I teorien ja, i praksis vet jeg ikke. Det blir litt som man har fantasier om at det skulle vært stas å ha en trekant med partneren din og en annen. Men i praksis, hmm, tenk om han er mye bedre enn meg? Men jeg liker å tenke på meg selv som idealist, så jeg sier ja.

FF: Blir det kake i dag?
BT: Jeg liker ikke kake, ikke søtsaker i det hele tatt. Men det blir salt og fett. Helt klart veldig fett!

Ingen skylder deg noe

K WaclawiakPå en gammel episode av podcasten Other People, som en tredjedel av FF hadde på øret på en folketrang buss i gårsdagens rushtid, sier den amerikanske forfatteren, manusforfatteren, tidsskriftredaktøren (og sikkert et par andre ting) Karolina Waclawiak en interessant ting om trekantforholdet forfatter-bok-redaktør, som alle forfattere, bøker og redaktører gjennomlever for hver eneste utgivelse. Waclawiak forsøker å beskrive en (amerikansk) virkelighet hvor forfatteren (eller manusforfatteren, eller filmskaperen osv) ikke lenger kan bruke unnskyldningen at ingen h ar oppdaget han eller henne ennå. Ingen har gitt dem muligheten og hvis bare noen ga dem muligheten, så skal verden få se. I vår tid, sier Waclawiak, er det ingen som trenger å vente på en mulighet. Etter den eksplosive veksten i det vi kan kalle platformer for utgivelse, på internett særlig (blogger, YouTube, Facebook, vi kan denne regla) er det ingen som trenger å vente på tillatelse lenger. Gjør det selv og så videre. Som hun følger opp med å si at forfatteren både må forberede seg på at ingen bryr seg, samt stå på krava. Ikke gi etter bare fordi ingen (i gåseøyne) bryr seg. Hun sier (idet bussen suser forbi Vår Frelsers gravlund) at du (og du’et her er forfatteren) bryr deg mer om boka du har skrevet enn redaktøren din gjør om å beholde jobben sin. Derfor kan du ikke vente på at hun eller han heller skal redde deg. Du må redde deg. Og det er ikke nok bare å ofre, bare jobbe hardt. For ingen skylder deg noe. Ikke andre mennesker, ikke kulturelle senter og organisasjoner, ikke universet – du. Som kanskje henger i en annen busstropp et sted. Eller sitter ved pulten og får til noe som verden helt sikkert gleder seg til.

– Eg har ein dialog gåande med trehyttene framleis

Foto: Jens Hauge

For seks år sidan ga Frode Grytten og Jens Hauge ut boka Det norske huset (2009) her på Flamme. Ei bok om plankehytta, eller trehuset, i tekst og bilete. Bilete frå Jens, tekst frå Frode. Om desse trekkfulle romma nokre av oss spikrar saman i trekronane, langt bortanfor bustadmarknaden, nikkeiindeksen og styringsrenta.

FF: Det med å skrive til foto er jo ein ikkje heilt ukjent øvelse, forfattarar likar som regel fotografar – korleis var di oppleving sånn i det generelle med å skrive på det viset?
FG: Eg har jo vore journalist i BT, og noko av det kjekkaste med den jobben var å skrive bildetekstar. Eg elska det, rett og slett. Å få til ein tekst som sa noko meir og som ytte bildet rettferd. Men det er ei vanskelig grein også, lett å snuble inn i bildet og øydelegge noko som gjerne er ferdig og nok i seg sjølv. Her hadde eg ei sterk kjensle av å skrive til eit livsverk, Jens Hauge har brukt så mykje tid og krefter på å fotografere desse hyttene, og han har gjort det så bra og ordentlig, at det først tynga meg ned. Det løsna då eg skjønte at eg kunne skrive tekstane slik ungane hadde bygd hyttene, ved å stjele, rappe, herme og leike meg. Ein lånt hammar, nokre bortrøva plank, ein lenestol frå bestemor.

FF: Kan du gå forbi eit nytt trehus utan å tekste Jens, eller skrive nokre rader?
FG: Nei, det går ikkje. Eg har ein dialog gåande med desse trehyttene framleis. Eg ser på dei og tenker kven som har lagd dei. Gutane er oftast vekke, dei har gjort seg ferdig, men du ser personligheita deira i bygget, kven dei er og kven dei er i ferd med å bli. Kvar hytte er sitt eige TM.

Les mer » 

Min metafor (95)

Veronica ErstadDet er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Veronica Erstad.

Eg har gått ut for å leite etter metaforar. Kvar gøymer dei seg. Til høgre eller venstre i rundkøyringa. Over eller under vatn. I friminuttet. Blandt grønsakene. Eg har gått ut, men eg kunne like gjerne blitt inne og latt metaforane kome til meg.

Snøen, hvitheten/ blir aldri// hysterisk,// tror jeg.

Det eg likar med Tor Ulven sin poesi er opphevinga av skiljet mellom mennesket og natur, liv og død. Eg likar at det kan vere banalt, enkelt og humoristisk. Eg likar at det er mørkt og at det likevel gjer godt. Dikta kan ta imot døden, gje han ein plass i livet.

Uframkalt// smiler du/ i meg// som et hvitt mørke/ av øyenhuler/ med løfte om// øyne,// ikke mer.

Og metaforen møter meg her, på heimebane. I huset. Ved fjorden. Metaforen er grei han. Det er ikkje noko å seie på det. Han set seg ved sida av meg. Utan å seie noko sit han her. Det er opp til meg å opprette kontakt.

Store ord (3)

Olav ReisopHar størrelse noe å si også i litteraturen? Er store ord bedre enn små? I dag: romanaktuelle Olav Løkken Reisop.

FF: Hva er det største ordet du kan huske å ha brukt?
OLR: Må være ‘grandios’, i ordets rette betydning, eller ‘monumental’, eventuelt ‘ikonisk’, om ikke også ‘prangende’, som jo er et prangende ord, men det kanskje aller største ordet jeg har brukt må være ‘nei’, fordi det kan få det meste til å stanse.

FF: Kan du noen enda større som du også kan finne på å bruke en gang?
OLR: Ja, ‘ja’, og ja. Man kan i hvert fall tenke seg en høytidelig situasjon hvor bruken av dette ordet får de største konsekvenser, eller innbefatter det største av alt (et enda større ord som jeg ikke er i stand til å bruke). Det er jo lov å håpe at noen en gang skal avkreve akkurat det ordet av meg.

FF: Hva foretrekker du av store og små ord?
OLR: Små og store, side om side, eller alltid små, hvis vi sikter til bruken av ordet, hvordan konteksten kan få store ord til å bli små, alminnelige, altså når sammenhengen virker dempende, noe som kan gjøre det mulig å uttale de store ordene uten at de setter seg fast i vranga. Men også små ord kan være grandiose, i hvert fall hvis de er små på en påtrengende måte, hvis den hviskende stemmen som uttaler de små ordene er sin egen hvisken altfor bevisst og liksom roper ved å være lavmælt, nesten stille. Derfor bør man heller lære seg å beherske kontekstens påtrykk, det som Cleanth Brooks kaller ironi (igjen: i ordets rett betydning), mer enn man bør velge seg små eller store ord.

Det var lenge siden!

gamle venner

Du kan sangene, ikke sant? Om å treffe en gammal kjenning, eller eks, på gata? Du ser et plutselig ansikt fra den gang da. Gjenkjenner et fremmed liv som en gang var viklet og vevd inn i ditt. Tilsynelatende for alltid. Men bare tilsynelatende. Fordi: det er en evighet siden. Hva skjedde? Hva har skjedd? Som i Paul Simons «Still crazy after all these years» …

Jeg traff en gammal elsker på gata i går
Hun virka så glad for å se meg at jeg måtte smile
Og vi snakka om gamle dager
Og vi trakk et par kalde lager
Fortsatt crazy etter alle disse åra
Fortsatt crazy etter alle disse åra

Som handler om en elsker, ikke en kjæreste, men greit nok, elskere spiller vel også sine roller? Ikke sant? Jo. Men så har du «Funny how time slips away» med Willie Nelson hvor det med ganske stor sikkerhet er en eks som blåser forbi …

Nei, hallo
Det var lenge siden
Om det går bra?
Jo, greit, takk skal du ha
Har det virkelig gått tjue år?
For det virker som om det var bare i går
At vi satt sammen og planla neste vår

Les mer » 

Reisop hvis du …

gipsplater

De som går på tippeligakamper der ute har kanskje hørt en gitt fanskare synge om laget sitt: «Reis opp hvis du er sett-inn-klubbnavn», for så å reise seg fra sitteplassene sine og vise solidaritet og allianse med laget sitt. I spalta «Reisop hvis du…» lar vi Olav Løkken Reisop vise evt avvise solidaritet og allianse med hva det skulle være av hverdagslig– og høytideligheter som har fanget hans altoppslukende interesse.

REISOP HVIS DU RYDDER OPP

En eufemisme: Etter at mamma døde i våres har jeg hatt litt å stri med. For å ta det praktiske først: Attester, offentlige protokoller, skjemaer jeg ikke klarer å huske navnet på, skulle fylles ut. Bankkontoen, reiseforsikringen og mobilabonnementet skulle sies opp. Samme sak med de titall organisasjonene hun hadde vært medlem av. Hans Børli Selskapet. Sigrid Undset Selskapet. Norsk luftambulanse. Norsk kritikerlag (hvor vi rakk å figurere på medlemslistene, side om side, i to år, før bare én Reisop stod igjen). Norges Parkinsonforbund. For å nevne noen. Og så var det alt rotet, hvordan vi — det vil si pappa og jeg — hadde latt alt flyte den siste tiden. Huset deres så ikke ut. Ting — jeg vet ikke hvordan jeg ellers kan beskrive alle disse uidentifiserbare gjenstandene som liksom hadde sneket seg inn i alle rom og begynt å formere seg — på alle hyller, i alle skap, knapt en ledig gulvflate å finne. Skittentøy hengende over alle stoler. (Min egen leilighet var dessuten snudd på hodet av håndverkere som jeg tilfeldigvis hadde tinget på lang tid i forveien. Timingen kunne neppe vært verre.) Og så var det alle disse oppfinnelsene som hadde til hensikt å gjøre mammas hverdag enklere. Håndtak, griperedskaper, treningsapprater, fjernkontroll og datamaskin med forstørret tastatur. Les mer » 

– Skal vi røpe hemmeligheten vår, Linda?

Linda & Unnveig

For halvannet år siden (våren, 2014) ga Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas ut diktsamlinga Mannen er vakker fra livet og opp. Som man kanskje kunne kalt en anatomisk kjærlighet– og begjærssamling? Eller et psykologisk dypdykk med ironisk distanse? Eller kanskje bare: dikt om ukulturen i velbehaget? Boka begynner i alle fall med et hei – og du burde ta deg tid, syns vi, til å si hei tilbake.

FF: Bøker med lange titler blir gjerne forkorta når forfatteren, eller her: forfatterne, snakker om den til seg selv og/eller andre, hvilken bruker dere om MEVFLOO?
U&L: «Mannen»

FF: Har dere det samme blikket på den mannlige kropp og anatomi?
U: Den mannlige anatomi fascinerer meg fortsatt. Spesielt rygger. Det tenkte jeg på her om dagen. Menn har så store og brede rygger.
L: Jeg tror jeg har mer fascinasjon for folks fascinasjon for kropp enn jeg har for kroppen i seg selv.

FF: Dere bruker jo bilder i boka av menn dere kjenner, ble de fornøyde med resultatet? Var det andre som følte seg utelatt?
U: Skal sies at vi ikke kjente alle. Noen ble headhuntet f.eks grunnet hårvekst og hudtone. Et par av dem ble litt fornærmet av et intervju vi gjorde med Smug i forbindelse med bokslippet, der intervjueren kommenterte at det ikke så ut som noen av dem trente.
L: Vi fikk også andre reaksjoner på at vi ikke hadde med supertrente kropper. Noe som er litt morsomt, lurer på om det sier noe om samfunnet. Les mer » 

– Få ting rører meg meir enn natur

Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven har nett gitt ut boksingelen Atlanten her på Flamme forlag. Om ei lita reise lyrikaren gjorde i jobbsamanheng til Svalbard tidlegare i år. Nokre få dagar som no er blitt omsett til knappe 30 sider dikt. Om ei kvit og blå øy kor det ikkje fins trær.

FF: I kor stor grad vil du seie at Atlanten er ein topografisk boksingel?
RL: Topografisk og topografisk. Det er ikkje ein «diagnose» eg har noko forhold til. Får lett klaus av alle slike litterære båsar og akademiske nemingar. Men ja, Atlanten har jo eit slags utspring i ein stad, Svalbard, så sånn sett, kanskje, ja. Men så har den eigentleg enda med å like mykje handle om skogen i Lommedalen. Og livet i sin allminnelegheit.

FF: … og i kor stor grad vil du kalle deg ein topografisk forfatter, sånn generelt?
RL: Igjen: eg kjenner meg ikkje at i å vere ein topografisk forfattar. Natur og landskap har i grunnen blitt viktigare og vikigare i det eg skriv – men meir naturen og rørslene i naturen generelt – enn akkurat ein konkret stad. Meir Skogen og Fjella og Fjorden og Vinden og Regnet og alt det der  – i eit slags vestlandsk urlandsskap, av og til også ein austlandsk urskog – enn konkrete stader. Om du skjønar? Så dette med Svalbard er eit slags unntak.

FF
: Kan du bli/ blir du (ofte) bevegd av landskap?
RL: Å ja. Få ting rører meg meir enn natur. Eg blir meir og meir oppslukt av det store og forunderlege mysteriet naturen er. Og eg blir også rørt av landskap. Mest av gjensyn med kjente landskap. Aller mest av mitt landskap, heimelandskapet, barndomslandskapet, som eg alltid har vore så knytt til. Å kome tilbake dit – noko eg heldigvis gjer ofte – er også som å reise tilbake til barndomen. Og så er årstidene og skiftingane i naturen og landskapet jo ei ubønhørleg påminning om tida som går og døden som lurer og alt der som me jo er litt redde for. Ja.
Les mer » 

Min metafor (94)

Ingrid Helene Mittet Tørresvold

Det er noe med et godt bilde, en slående simile, en perfekt metafor, som rører i oss mennesker. Ikke sant? Vi spør derfor: Hva er din favorittmetafor akkurat nå – og hvorfor? I dag: Ingrid Helene Mittet Tørresvold.

En metafor som nylig ble med meg videre var en jeg kom over da jeg leste Merethe Lindstrøms roman Fra vinterarkivene et par uker tilbake: «(…) nedenfor der igjen er jordene, tettskrevne ark med tynne sammenføyninger, ujevne og forseggjorte setninger, rendene på jordet som man pløyer opp igjen og igjen for å se hva de kan gi, gjentakelsen i seg selv gir mening.» Jeg synes dette var en veldig treffende sammenlikning med hvordan det er å skrive. En tekst er noe dynamisk som alltid er i bevegelse og derfor aldri blir helt ferdig. Forsøker jeg å skrive en setning om igjen avdekkes det stadig et nytt landskap; jeg tar med meg et ord, stryker et annet og ender opp et helt annet sted enn hvor jeg i utgangspunktet begynte. Jeg forkaster ordet «lysning» fra en påbegynt setning, og av assosiasjonsrekker det fører med seg skriver jeg videre en helt ny tekst om en drøm jeg hadde en natt for noen år siden. Å skrive er nettopp å pløye, å hele tiden grave fram noe nytt. Samtidig tenker jeg at bildet også er fint på det å være menneske: En blanding av tynne sammenføyninger, ujevne og forseggjorte setninger som man hele tiden insisterer på å forstå.